Merete og Hanne inntar verden

Det var stor usikkerhet om vi kom til aa klare aa komme oss til Mumbai, ettersom Hanne var i saa daarlig form morgenen den dagen vi skulle dra. Heldigvis hadde vi flygning sent paa kvelden og verten paa hostellet hjalp oss med aa faa henne til klinikk, saa med en del medisiner i bagasjen kom vi oss avgaarde. Tapre og slappe Hanne kastet opp 4 ganger for vi kiom oss til hostellet i Mumbai, men hun klarte det!

Man merket at man var i Mumbai med en gang vi gikk av flyet. Det var en distinkt lukt (av noe skittent og klamt) som traff oss, og det var et aerlig inntrykk av Mumbai, og kanksje av India generelt..

Vi landet sent, og Hanne var fortsatt daarlig, vi saa for oss sykehusbesok neste morgen, men det slapp vi heldigvis! Ikke noe mer kast opp, men fortsatt en slapp kropp, saa hun tok en slapp dag forste dag i Mumbai paa hostellet, mens jeg og Andreas dro ut for aa explore Mumbai og suge til oss de forste inntrykkene.

Den forste nye opplevelsen var toget med egne vogner for damer. Vi delte oss i hver vaar vogn og haapet sterkt at vi skulle finne hverandre i kaoset da vi kom frem til Chursgate.
Vogna mi var et lite rom med begrenset sitteplasser, men vare bare full av damer og jeg visste ikke hva standaren var, saa ante fred og ingen fare, helt til jeg plutselig paa en stopp fikk rommet fyllt av indiske menn med masse kasser, og kun hade en jente igjen ved siden av meg. Jeg hadde satt meg i luggage room kunne hun fortelle meg for hun gikk av. Der satt jeg alene som hvit jente mellom alle disse mennene. Jeg var hovedattraksjonen i vogna, men folte meg heldigvis ikke redd. Bare lit ubekvem paa starten. En opplevelse..

Vi fant hverandre lett da vi gikk av. Noen ganger er det bra a skille seg ut..
Vi ante ikke hvor eller hva vi skulle da vi kom frem ,men fant noen turister paa en kafe jeg lettere invaderte og fikk se paa et kart i boka deres. Da peilet vi ut kursen mot Colaba.
Bade jeg og Andreas har bra retningssans saa vi fant gata og vandret rundt. Spiste lunsj paa lokal restaurant og ble frelst av indisk mat! -og naan brod! Fant ogsa turen mest nedslitte toalett. Det falt en kakerlakk fra taket da jeg snude meg til Andreas for aa be han ta bildet av denne ekstreme doen..
Vi saa Gateway to India og fant oss hostell for neste natt, slik at vi slapp den 45 minutters lange togturen.
Mumbai var kaotisk, skittent., fullt av folk ligende paa gata, biler som tutet og kjorte paa venstre side, barn som forfulgte oss for aa selge ting, ricksaer (trehjula taxier), matboder, folks som drakk chai-te, bokselgere og lose hunder. Men vi elsket det!! Saa annerledes og spennede! We embraced the culture, og passet paa aa ikke vaere for entusiastiske da vi kom tilbake til hanne som hade liget inne hele dagen, men det var vanskelig. Gjorde ikke en veldig god jobb, og Hanne ble nok spent paa denne byen. Men det skulle vise seg at hennes oppfattelse ble en hel annen.

Neste dag var det tid for stranda. Vi ville slappe av og nyte varmen i Mumbai. Haha! Saa lite visste vi.. Privatsjaforen vi hadde denne dagen tok oss dit eter en liten tur til et hindutempel hvor det var dans, sang og mye rokelse. Morsomt aa se. Mye glede i det bygget. Sjaforen vaar skjonte lite engelsk og var vansikelig aa kommunisere med, men vi skjonte at han synes to timer paa stranda var mye. Vi skjonte hvorfor da vi kom ned dit, men for sent. Mye folk der, men alle med MYE klaer pa. Vi snakker full srai ihvertfall. Skitent vann (men det visste vi i det minste) og vi var veldig tydelige og utenlandske paa denne stranda. fant en annen hvit mannsom laa og solte seg i et litt mer diskre omrade, og la oss ved siden av han. Jeg beholdt shortsen paa, men Hanne laa i bikini og andreas i bar overkropp. Plutselig staar det 25 indiske gutter og menn rundt oss og stirrer. Og de staar der. Ikke snakk om aa vaere diskre, for de knipset ivrig med kameraene sine. En smule ubekvemt, men ogsaa komisk, og Andreas fikk tatt bilder av dem ogsaa. Haha, vi er saa utenlandske i dette landet!

Resten av dagen gikk til lit frustrerende sightseeing med en sjafor som ikke skjonte hva vi ville. Til slut fikk vi han bare til aa ta oss til det nye hostellet vaart. Her var det lite sjarmerende verter, og skitne rom. Vi fikk 2 senger dyttet sammen og en madrass vi maatte presse mellom den ene senga og veggen. HVitt sengetoy paa indiske hosteller er en rar ide. De er altfor vanskelig a holde rene og heller udelikate. Hanne var misfornoyd.
Ikke var appetiten paa topp heller, saa ble med et kjedelig brod da vi soiste middag paa samma restaurant som dagen for.

Neste dag var det en sliten gjeng som befant seg i Mumbai. Jeg hoster mye paa natta og Hanne sliter fortsatt med energi etter for lite mat og sovn etter matforgiftelsen. Vi dro til Churchgate etterhvert for aa prove aa finne et reiseselskap som skulle booke bussbilletter for oss. Vi endte paa en liten kafe, for vi endelig fant et, men der kostet billetten enda mer enn paa hostellet, saa bestemte oss for aa gaa for hostelltilbudet. Det skulle vi angre paa... Vi booket da vi kom tilbake og ba om sleeper for 1000 rupies til klokken 14.30 dagen etter. Paa kvelden spiste vi paa en trygg og vestlig restaurant, men Hanne ble ganske skremt, sint og disquist da vi fant en fuglefjaer i vaar vegetarrett.. Naa var begeret fullt for Hanne, og det kom noen taarer. Mumbai var ikke stedet for henne. Hun hatet det ganske inderlig faktisk. Folte seg ikke trygg og fikk mer enn nok av hvor skittent det var. Vi la oss tidlig..

Neste morgen stod vi opp tidlig for aa rekke slummen for vi skulle ta bussen til Udaipur. Det var vi glad vi gjorde! Det var skittent og slitt, men folka der hadde en opprikitg glede man kunne fole paa, og skolebarna omringet oss, ville hilse og fniste naar vi spurte dem om ting. Vi var som superkjendiser som vandret gjennom gatene, og det var ingen som provde aa lure oss eller spurte om penger. Her var det bare fordi vi saa annerledes ut. Det var indisk kultur paa sitt beste. Bra opplevelse! Et veldig hyggelig folkeslag! Togturen hjem gikk gjennom fattige strok. Folk bor ved sporene uten noe hus, eller tak. Paa toget er det ogsaa helt vanlig aa henge ut av vogna i apningene. (ikke dorer her nei)

Tilbake paa hostellet skulle vi faa en ubehagelig overraskelse. Mannen hadde booket sitteseter istedenfor sleepers som er senger. Vi ble skeptiske, men bestemte oss for aa kjore paa. Ikke aktuelt for Hanne aa vaere lengre i Mumbai heller,(selv om jeg og Andreas egentlig likte det) Vi dro til "bussholdeplassen"- hjornet hvor bussen skulle gaa fra. Fikk en kjempe arleit taxisjafor, som kjorte turister for aa laere seg engelsk. Han tipset oss om flere ting, bla billetter, for vi hadde betalt altfor mye. 800 rupies for sitteseter (i overkant av 100 NOK) Hyggelig mann! Noen indere er oppriktig hyggelige og hjelpsomme, andre gjor ikke noe annet enn aa lure deg. Som vaar kjaere vert.. Billetene vaare var ikke bare til sitteplasser, men i tillegg de bakerste plassene det ikke gikk ann aa ta ryggen bakover paa. Hva hadde vi begitt oss ut paa? 19 timer i det innestengte smale setet var IKKE hva vi hadde sett for oss da vi bestilte dagen for, og ikke det vi var klare for. Dette var dritt!!! 3 sinte, og stille skandinavere satt bakerst i bussen i trykket stillhet i de 20 minutter det skulle ta for bussen kjorte. Hanne hatet naa Mumbai og folka her saa inderlig at hun kunne ikke snakkes til. Her var det taarer i oynene og en stor plan om aa bestille forste fly hjem til Norge fra Udaipur. Det foles forferdelig aa bli lurt!

De forste timene gikk. Jeg satte meg foran paa ledig sete for aa kunne ta ryggen bakover den lille tiden mulig og gi litt bedre plass til de to andre bak. Etter 2,5 timer var luksusen over og bussen (over)full. Hanne hadde faatt tilbake litt mot, men stemingen var ikke kjempebra. Vi satt paa ny paa en stille rekke for vi plutselig stoppet for at folk kunne gaa paa do og spise litt. Her var vi veldig naerme aa bare gaa av bussen og ta taxi tilbake til det forste hostellet som naa ikke var saa langt unna. Hadde brukt 3 timer paa aa komme oss ut av storby Mumbai, og baade tuting og en forferdelig bumping i bilen (ikke noe fjaerer her nei) hadde virkelig gaattt paa den lille talmodigheten vi hadde igjen. Det var varmt pa bussen og gangen var overfyllt av indiske menn uten seter. Dette var ingen god deal, eller opplevelse...
Men etter en liten dotur hvor vi saa to store rotter lope rundt den lille vaskegutten som gjorde restaurantens oppvask (!) bestemte vi oss for aa bare kjore paa. Vi kom jo til aa overleve..

Det var en skikkelig ubehagelig tur, med ubehagelige opplevelser (menn som klaadde), ubehagelige seter, og ubehagelig kjoring og tuting. At dette var en nattbuss var et haan mot nattbusser saa mye sjaforen tutet (helt sikkert mye unodvendig) De 19 timene gikk sakte og med minimalt sovn. 0 timer paa Andreas og noen faa paa jeg og Hanne. Det forste vi gjorde da vi kom frem var aa booke togbilletter til mer riktig pris og med riktige seter. Dette gjor vi ikke igjen, men for all del en (ikke sa god, men likevel en) opplevelse. Et minne om hvor ubehagelig mange har det..

Vi ligger litt etter pa bloggskrivingen her, sa her kommer en kjapp recap av Malaysia. Bedre sent enn aldri, er det ikke!

Etter et par timers sovn pa tvers av madrasseretningen, med tre i senga og beina pa gulvet, sto vi opp kl 4.45 for a rekke flyet mot sorligere breddegrader. Malaysia neste!

Vi var fortalt at Malaysia er shoppingmekka for elektronikk, sa etter a ha lett en stund etter hostellet og funnet det pa andre forsok nedover gaten det skulle ligge i, bar det avgarde mot en skyskraper full av elekronikkbutikker. skuffelsen var stor da det viste seg a vare ca like dyrt som i norge. Det endte med at ingen kjopte noenting, verken denne eller de andre dagene.

Dagen etter skulle vi bruke pa en kjempesightseeing-runde vi hadde fatt av hostelleieren var. Vi kom derimot ikke lengre enn til China Town, nytt shoppingmekka og som a vare tilbake i Kinas kjopesentre, om enn litt mindre. Det skal sies at det begynte a holjregne, virkelig botte ned sa gatene kokte og bronnene i veien oversvomte etter et par minutter med regnvar, men jeg skal innromme jeg nesten var litt glad regnet kom. VI spiste frukt i pose for 2 kr posen, shoppet billig fake og koste oss.

Neste dag sto vi opp tidlig for a rekke a vare blant de 800 forste som far billetter opp i Petronas twin towers; hoyeste twin towers i verden og 7 hoyeste bygning med sine 451,8 m. Vi kom derimot kjempetidlig og var blant de 100 forste i koen. LIkevel - med fantastisk malaysisk efficiency - tok koen over 1 time fra de apnet billettlukene. Vi ble ganske sa frustrerte etterhvert mens vi sto der... VI fikk billetter til 86 etasje (av totalt 88) kl 17.15 og dro i mellomtiden avgarde for a gjore resten av sightseeing-turen. Det ble mest gaing rundt og ikke kjempespennende; lunch i little old india med semi-foodpoisoned mat, se radio tower (men ikke spise der etter at Ragnhild og hele klassen hennes ble matforgiftet der oppe, OG de skimmet kortene deres!), se flaggstangen de heiser det malaysiske flagget pa hver dag, og slappe av i parkomradet. De har en mengde parker og hager her; butterfly park, the world's largest free-flight walk-in bird park, deer park, og lake gardens hvorav vi egentlig bar gikk inn i sistnevnte. Pa veien motte vi pa en flokk med aper som chillan i veikanten. De var ikke redde for oss i det hele tatt.

Twin Towers var bare semi-imponerende. Vi var fortalt vi skulle fa en guided tur, men ingen sa et ord, det skulle en flott introduksjonsfilm visstnok gjore, bare trist de ikke klarte a fa filmen til a fungere. Vi gikk forst opp pa sky bridgen mellom tarnene, for sa a ta heisen til topps til 86 etasje. Heisen gikk dotter-i-orende fort og vi var oppe pa et blunk. Her kunne vi se byen gjennom kikkerter. Vi fant parken vi nettopp hadde vart i, hostellet og not utsikten for vi ble husjet ned igjen av de sakalte guidene vare. Pa kvelden dro vi til high-end sushi-restaurant der man kunne ta sushi fra et rulleband. SUshi er og blir fantastisk!

Andreas hadde slitt med forkjolelse og sykdom, sa han bestemte seg for a bli igjen og ta en rolig dag pa hostellet mens Merete og jeg tok bussen ut av Kuala Lumpur og til Maleka, Malaysias eldste by og pa UNESCOs liste over verneverdige byer. Pa busstasjonen motte vi noen canadiske gutter som egentlig var pa vei bort fra Maleka, men som endte med a dra tilbake til bysentrum med oss. De ga oss nyttige tips og triks og viste oss busstoppet for a komme oss hjem igjen.

Maleka var kjempesot! Vi gikk ned turistgaten Jonker Street, drakk iskaffe ved elva, smashoppet i turistbodene og spiste passionfrukt-is. Jeg har virkelig fatt oynene opp for passionfrukt pa denne turen. De har ogsa en kjempesot river board walk her som er opplyst om natten, men vi matte ta til takke med a ga den i ettermiddagssol. Pa veien kom vi over en 1,20m lang gronn ogle som vi oss til a passe ekstra godt pa hvor vi satte biena var etterpa. TIl middag spiste vi pa en indisk-pakistansk restaurant litt utenfor bykjernen som de canadiske guttene hadde anbefalt. maten var kjempegod og vi begynte a glede oss til india.

Gleden ble derimot kortvarig. Jeg vaknet tidlig neste morgen og kastet opp, og gjorde stort sett ikke noe annet resten av dagen. Vi skulle fly til India denne dagen, og i hap om a fa meg i sa god stand at jeg kunne komme meg pa flyet dro vi til legen. Jeg fikk sproyte i rumpa og en haug med tabletter, men ble ikke bedre, og kastet opp tablettene i et sett. Merete og Andreas bestemte seg for a prove a fa meg med pa flyet og narmest bar meg gjennom flyplassen, to securityer (som tok fra oss alt vannet vi nettopp hadde kjopt etter a ha kommet gjennom security nr 1), passkontroller og det som verre var. TOby - hostell-eieren var - sa at jeg ikke ville fa lov til a fly ut om jeg var syk, sa jeg provde sa godt jeg kunne a ta meg sammen, og kastet bare opp en gang pa flyplassen i malaysia, to ganger pa flyet og en gang da vi kom fram til India. Om dette skulle skje med noen som leser dette, har vi fatt tips i etterkant av medisinstudenten og sosteren til Merete om a lage en mixtur av 1 l vann, 2 ss salt og 4 ss sukker og drikke2 ss av dette hver time for a holde seg hydrert.

Vi kom oss fram, om enn noe reduserte. Klare for India... sann ca i alle fall..!

Ettersom Seoul ga oss en liten skuffelse ift matkvalitet og kostnadsnivaa var vi svaert fornoyde da vi landet i Bejing, Kina. Vi motte derimot sprakbarrieren i dora saa aa si, da vi ikke klarte aa faa tak i taxi fra flyplassen til hostellet ettersom de ikke skjonte vaare bokstaver. Det endte med at vi fullstendig overrumplet en fyr i en informasjonssjappe da vi spurte om han kunne oversette for oss. Stakkaren svettet og var ukomfy, mens vi begynte aa lure paa hvem som hadde ansatt han der..

Taxisjaforen fant hostellet greit, og ikke kostet det mye heller. Allerede her var vi fornoyde. Hostellet la i en shabby bakgaard, men standarden paa selve hostellet var det ikke noe aa si paa. Det var egentlig mer som et enkelt hotell. Mange rom, restaurant, pool table og rene toaletter. (Noen kinesiske hull i bakken og HELDIGVIS noen vanlige vestlige toaletter. Hanne var ikke venn med hullene i baken. Tydelig vaert for lite paa skogstur som barn..)
Vi bodde paa dorm, og hadde 3 faste karakterer som virket som hadde grodd fast i rommet. Han ene hadde stasjonaer data paa rommet.. Ethan- den ubertypiske amerikanske nerden, Hussein- pakistaneren med stasjonaer data og Kalle aka Willy fra "Hvor er Willy?" De har tydeligvis ikke den boka i Finnland for han hadde ikke hort det for, og han var en tro kopi. Genser, briller, hatt. He got it all!

Den forste dagen ble det en power nap paa hostellet for vi gikk til "Yashow clothing marked" som skulle vise seg aa bli vart second home... Her var det fullt av klaer, sko, vesker, toy, slips, undertoy, hatter, bager, jakker, klokker osv. Vi dro dit egentlig mest for aa sjekke ut tailor making, for alle ville faa seg skreddersydde dresser, men vi skjonte fort at her kom det til aa bli mer shopping. Vi sjekket ut noen jakker allerede ved inngangen og vi fikk tidlig merke den sterke prutekulturen i Kina. Wow, kulturkrasj! Heldigvis hadde vi blitt litt advart, og faatt beskjed om aa starte paa en tiendel av det de startet paa, men det foltes unektelig rart ut. Forste pruting endte med sint og truende kinesisk dame og tre litt overveldede skandivaere. Vi laerte senere at dette var normen og begynte etterhvert aa like naar de ble litt sinte. Da naermet vi oss riktig pris.

Vi klarte imidlertidig verken aa kjope noe eller bestille noe skreddersydd den forste dagen for det ble litt mye for oss. Det holdt med aa sjekke hva som fantes.
Neste dag dro vi til Silk Market som egentlig var det samme bare litt storre. Vi sjekket ut tailormaking her ogsaa for aa faa litt inntrykk av pris og hva slags stoff vi onsket oss. Neste morgen bestilte alle tre dresser paa Yashow, for da hadde vi et klart bilde av hva vi onsket oss. Det ble ikke noe kjole paa meg og Hanne som forst tenkt da, for var ganske dyrt, og ikke lett aa finne ut hva man ville ha. Kanskje en annen gang..

Vi klarte faktisk aa tilbringe 10 timer paa Silk Market. (Dvs vi hadde en lunsj og en kaffepause, men ellers var vi bare der) Vi fikk shoppet en del ogsaa. Litt/mye til oss selv og noen julegaver/bursdagsgaver i tillegg.

Torsdagen bestilte vi som sagt dresser paa morgenen og saa dro vi paa litt sight seeing for aa lette samvittigheten, og fordi det er en del kult aa se i Bejing. Vi dro til Himmeltempelet. Mye fancy maling i ulike farger. Rod, blaa og gronne monstre gikk igjen og de tradisjonelle takene. Fin park som bygningene laa i ogsaa, men gjor seg nok bedre paa sommerstid.

Vi spiste middag i en kjeller et sted. God, billig lokal mat. Det betyr ogsaa at kjottet kommer i biter med nok av knokler og fett. Ikke helt kvaliteten vi er vandt med i Norge. Ikke smakte det saa godt alltid heller, saa paa slutten kom det fra selveste gutte"jeg maa ha kjott til middag"-Andreas, at det "var flott med en saann nuddelrett for da slapp man kjottet". Vi var ikke store fan.. Men smaken paa det rundt var det ikke noe aa si paa Bare litt mye chili noen ganger kanskje..?

Planen var aa rekke den forbudte by i tillegg denne dagen, men ettersom det tok litt tid aa finne (fant en fin park da) rakk vi det ikke. Vi fikk gaatt over (en latterlig kald) himmelsk fredsplass, og sett muren inn til den forbudte by, men ble med det. Like ved laa det en liten markedsgate da med masse delikatesser. Det var boder pa rekke og rad som kunne tilby ting dom kakkerlakker, biller, larvepupper, blekksprut, slange, slangeskinn, sjobolle, sjohest, skorpioner osv paa pinne. Mhm.. Vi var fortsatt for mette til aa prove, for dette maatte du være litt sulten for aa prove, saa planen var aa komme tilbake, men det ble det aldri noe av. Men vi har sett at det faktisk selges slik!

Tilbake på hostellet ble det søvn på Hanne, mens jeg og Andreas fant oss noen nederlendere å spille fusball med. Riktig gøy!

Fredagen gikk til rask prøving av Hannes dress før vi dro for å sightseeinge litt mer. Vi fant fugleredet og vannhallen i den olympiske by, spiste ny lokal (passe nok, men ekkelt kjøtt) mat og dro til Bejings største tempel for lama-folk (buddhisme). Det falt i smak.
Vi dro ut med hostellet på kvelden og danset masse med lokale og internasjonale folk.

Lørdagen var en rolig og koselig dag, med lang frokost og siden litt mer shopping. Første prøving for meg og Andreas. Middag på duck-restaurant, men igjen litt mye knoker og bittelitt sterkt..

Søndagen var satt av til den kinesiske muren. Tidlig opp, frokost på hostellet, og så kjørt til Mutianya. Vi fikk med oss en ny skotsk venn fra hostellet, og vi fire hadde en fin dag med blå himmel på muren. Tok stolheis siste stykket opp til muren og så vandret vi bortover og tilbake i 2-3 timer. Stilig å se hvordan muren krongler seg bortover landskapet. Imponerende byggverk og stilig landskap rundt!! Definitivt kult å få med seg! Vi kjørte sklie med lite akebrettting ned igjen. Tobagging. Det var veldig gøy, men ble litt handicapped av en veldig treg dame foran oss. Bummer..
Vi hadde kjøpt tour gjennom hostellet og var litt bitre på at vi betalte så mye ekstra, men vi var VELDIG fornøyde med lunsjen! Endelig skikkelig god kinesisk mat, med kun ekte og digg kjøtt. Vi spiste mye, og de to gutta fullførte nabobordets rester også, da vårt var tomt. Dette smakte.

Ny fitting for Hanne, ettersom de ikke klarte aa faa skjortet riktig og saa en rolig kveld paa hostellet med litt snacks paa Hanne og Andreas sitt privatrom. Vi provde aa boooke tog til Xian ogsaa, neste natt, men det var fullt, saa etter en del tenking ble vi enige om aa dra tirsdag natt istedet og bare faa med oss Terra Cotta der.

Mandag gikk til mer proving og shopping. Viste seg naa at skjortet mitt heller ikke passet, saa bra vi ble en dag ekstra. De andre fikk dressene sine da og Hanne sitt skjort ble perfekt!

Tirsdagen gikk til aa faa shippet ting hjem og hente skjortet mitt. Ble en del kilo i pappeskene, men vi mener det var verdt det. Har i hvert fall ikke plass i sekkene vaare.

Det var et lite eventyr aa ta subwayen med all bagasjen midt bi rushtiden for aa komme sos til togstasjonen. Vi snakket VELDIG trangt!!
Toget var ebdre enn forventet. Harde senger i tre etasjer, men absolutt verdt pengene. Vi sov ganske godt.

Kom tidlig inn til Xian, vandret rundt en stund for vi fant hostellet vaart, men gikk til slutt. Vi tok en rask hvil for vi fant den lokale bussen som kunne ta oss til Terra Cotta warriors. Det var velidg stilig! Vi klarte aa komme oss forbi de hundre guidene utenfor som ville at vi skulle leie dem for tour, og var veldig takknemlige for det da infoen inne paa museumet var mer enn god nok. Stilig hvordan noen har faatt noe saa stoprt laget til seg for aa bare begraves med. Det er over 7000 leirsoldater og diverse tretraller osv i denne graven. Desverre er en del borte da, noe som er naturlig ettersom det er fra ca 200 BC.Men stilig aa se.

Vi var slitne etter turen og tok det bare rolig paa hostellet for vi laa oss og dro videre til Hong Kong neste morgen.

Kina var en opplevelse og vi kan tenke oss aa dra tilbake!

Etter to timers venting på flyplassen ankom Merete velkomsthallen på seoul flyplass (som faktisk er kåret til verdens beste flyplass), endelig var vi klare for å innta sør-Korea!

Vi fant hostellet uten problemer, men der endte godordene om det stedet. Badet var grusomt skittent, et spansk par hadde sex på vår 8sengs sovesal, en gammel brite med munndiare okkuperte fellesPCen konstant med å spille et online-spill ala boblespillet på sol.no og det fantes ikke en eneste stol å oppdrive, men derimot et rom fullt av telt man kunne leie for å få 'privatrom' dog uten madrass å sove på. For denne herligheten betalte vi fem ganger så mye som i sør-Amerika. Merete stakkars, som bare hadde bodd hos kjentfolk i USA og kun hadde backpacker-mekka sør-Amerika å sammenlikne med, fikk bakoversveis, og Andreas og jeg var ikke nevneverdig fornøyde heller.

Vi kom oss ut så fort vi kunne, og satte kursen for Namdaemun market - et altmulig-marked som besøkes sv en halv million mennesker hver dag. Vi shoppet og kjøpte rare koreanske delikatesser, deriblant en pannekake med kanel og sukker-smørje inni (digg), riskaker i halvannen cm tykke pinner med chilisaus som vokste i munnen (definitivt ikke digg), fiskeformet vaffelbolle med sweet peas i, pannekake på pinne dyppet i soyasaus, mando/dumplings, Koreas svar på sushi uten soyasaus og wasabi, kokt omelett og kimchi stew med ekkelt kjøtt i. På kvelden ville vi ut og sjekke bylivet, men etter en liten powernap som varte til 04.40 ble planen avskrevet.

I løpet av de fire dagene i Korea rakk vi også å få med oss et jimjaybong - et korenask sauna/bade/spa-sted der man kan overnatte, få massasje av stoler og senger og bokser å putte føttene i, ligge i badstuer med forskjellig temperatur og innredning, hvorav den ene hadde masse rosa småstein på gulvet, omtrent som en foran-garasjen-plass, og bade i kjønnsskilte basseng der alle gikk rundt butt naked.

En dag brukte vi på å sightseeinge rundt seouls mest kjente palass med et så vanskelig navn at det er umulig å huske så lang tid i etterkant. Det begynte å G og hadde noen y'er i seg synes jeg å huske. Dette er forøvrig et gjennomgående problem; både at ikke vi husker hvor vi har vært eller hva det var vi spiste til middag i går som vi har lyst på i dag å (eller for sør-koreas tilfelle; hva vi ikke hadde lyst på). Men palasset var kult. De lager de sykeste utskjæringene og rosemaler dem asian style med masse blått og grønt med en maling som holder tilnærmet uendelig lenge og ville gjort Jotun grønn av misunnelse. Det ene huset der var ikke malt på 150 år. Denne malingen skulle du hatt pappa!

Vi var i sørkorea samtidig som G20-møtet skulle avholdes, så overalt var det vakter politi og flagg og warnings om å ikke demonstrere og å unngå store folkemasser. Vi klarte oss bra!

Etter to netter på det ekle hostellet bestemte vi oss for å prøv et nytt. Alt handler om differansen, og etter det forrige stedet, var vi i ekstase med stor E da vi kom fram til grape garden guesthouse med ren do, hyggelig staff og frokost. Vi feiret hostellbyttet med å spise opp brødet deres.

Vi rakk også å få med oss Myongdong, det o store shoppingområdet Maria har snakket om siden jeg ble kjent med henne. Folk her har generelt supergjennomført klesstil og bryr seg tilnærmet sykelig om hvordan de ser ut. Overalt hvor det var speil var det koreanere som sminket seg eller skviste ut kvisene sine. Myongdong var kult, men de har en rar greie her med at man ikke får prøve klærne før man kjøper dem. Koreanere har kanskje likere kropper enn normenn, men det får være grenser. De like kroppene får de antsgeligvis av kroppsfokusering så ekstrem at det står antall kalorier på menyene på restaurantene.

De fire dagene gikk fort, og plutselig var det på tide å dra. Kina neste! Hadde denne bloggposten vært skrevet samme dag som vi dro, hadde jeg skrevet at vi gleder oss stort til Kina-mat og til endelig å føle metthetsfølelse. Dessverre har vi nå lært at kinesiske delikatesser er mye mye bedre i Norge enn i Kina. Les Kina-bloggpost for nærmere utgreinger.

Sendt fra min iPod

Las vegas var akkurat som andre beskriver det - en surreal oase med lys og lyder og både gull og gråstein som glitrer hvorenn du ser. Første kvelden tok vi en tur på fremont street, hvor de har bygget tak av plasmaskjermer over hele gaten som en kilometer lang triumfbue. Folk ziplinet i taket og overalt var det danseshow og casinoer og utkledde folk. Det var kort og godt Texas. Vi brukte tiden i vegas på shopping og casinoer-strolling og badet i lysene i sin city, snek oss inn på poolen til four seasons, hang med folka på hostellet, ventet på at vulkanen forran treasure Island skulle bryte ut, ventet forgjeves, og gikk crazy på fashion outlet.

Men etter to dager måtte vi videre for å rekke gjennom todo-lista vår; amusement parken six flags var neste post. Skuffelsen var stor da det viste seg at den bare er åpen i helgene og vi kom dit en søndag kveld. Heldigvis skorter det ikke på ting å gjøre i LA-området, og vi endte opp på micke mus' halloweenparty i disneyland hvor vi gikk trick or treat med utkledde amerikanere i alle aldre til utover natten. Det ble en bra substitute!
I LA rakk vi også en tur på santa Monica beach, men skuffelsen var stor da jeg ikke så en eneste rollerblades-babe i stringtruse, sånn det er overalt på pasific blue.

Neste stopp var san diego. Fordi denne flotte store bilen vår har danseplass i bakrommet, hadde vi kjøpt en oppblåsbar madrass og en haug med tepper og sovet i bilen siden vegas. Det var ikke alltid like lett å finne et passende sted å stå. En natt endte vi opp på en walmartparkering; et ypperlig campingsted ettersom de er døgnåpne og har toaletter. 2 dager i bil gjorde det ekstra digg å komme fram til sivilisasjonen i san diego, til gode venner og en varm dusj. Det var kjempekjempekos å se dem igjen!! Halve klassen fra Trondheim har jo dratt bort dit på utveksling, så det var som å være hjemme igjen, bare litt mer behagelig temperatur, litt bedre strender og litt fetere surfebølger. Dessverre var san diego-turen vår planlagt lenge før vi visste at den var midt i midsemesterprøve-uka, men det til tross ble det noen supre dager med beach-henging og surfing (Andreas har fått de obligatoriske surfesårene på magen) sushi-fredag, lunch på takterrassen hos guttene (aka familien), bursdsgsmiddag for Hanne med 15 til bords og ikke minst halloweenfest.

Takk alle sammen for noen supre dager!

Etter san diego gikk turen videre mot Hawaii. På de fem dagene her har vi rukket å bade på waikiki ( som fsktisk er en kjip liten Strand med steiner i vannet. Ikke skjønner jeg hvorfor den har blitt så poppis!), og med havskilpadder på North shore, hike i regnskogen til manoa falls, bestige et vulkankrater og komme oss inn på avstengt goverment area og bli eskortert bort av vaktbil, sykle hawaii på langs (60 km, 5 timer og sykt såre rumper!), melde oss på fallskjermhopping men bli strandet på bakken pga tropisk regnstorm, nok en halloweenfest ( mye valuta for det kostymet!) samt hyggelige middager langs stranden, paraplydrinker og hawaiiskjorteshopping til Andreas. Hawaii har virkelig vært dødsbra, og min barnslige ungdomsskoledrøm om å bo på Hawaii, jobbe i en bar på natten og surfe om dagen lever. Høyeste grad videre.

I skrivende stund sitter vi på verdens tregeste buss på vei til flyplassen. Sør-Korea neste!

Sendt fra min iPod

Saa flyturen fra Lima gikk innom San Salvador, men det hele gikk for og greit for var sliten.
Landet i LA rundt 19.30. Da var det tid for fortolling, og det er ingen spok naar du som utlending kommer fra Peru og vil inn i USA. Her var det ikke snakk om en liten scanning, men hele daypacken OG ryggsekken skulle gjennomgaes. Vi snakker alle tingene mine strodd utover en av de der bordene, og jeg som hadde pakket med litt darlig tid var ikke veldig fornoyd med at alt skittentoyet ogsaa laa spredd utover. I tillegg hadde jeg litt begrenset tid for skulle rekke et tog som gikk 20.30, men skjonte fort at det ikke kom til aa gaa. Hun dama tok seg god tid, og da hun fant ut at jeg var fra Norge skulle hun jammen fortelle litt om sin tur dit for mange ar siden. Forsavidt hyggelig at hun likte Norge altsa, men jeg var veldig keen paa aa rekke toget mitt, saa provde paa en svaert vennlig maate aa be henne raske paa litt. Hjalp ikke da, og jeg skjonte snart at jeg maate ta neste tog. En halvtime tok det vel nesten aa komme seg gjennom customs.

Da jeg kom ut av flyplassen og ikke fant togstasjonen der skjonte jeg fort at jeg ville ikke rukket det 20.30 uansett, for toget var ikke her. jeg spurte en dude, som sendte meg til en busstasjon, hvor jeg fant meg en ny venn som kunne fortelle meg at jeg maatte ned til union station i sentrum, Han skulle ogsaa dit, saa da var det bare aa folge han paa samme buss. Da vi gikk paa var det ogsaa en yngre fyr som gikk paa, og ettersom han KUNNE vaere student og KANSKJE i San Diego spurte jeg hvor han skulle, og jo da, han skulle til San Diego, og dermed var reisefolget sikra. Det var flott for fikk laane mobilen hans ogsa og ringe Tonje, for jeg var tross alt halvannen time forsinket. Men alt ordner seg alltid saa lenge man tor aa be om hjelp.

Det var veldig hyggelig aa bli mott av Tonje og Andreas. To kjente og trygge fjes. Jeg sov hos dem alle nettene i San Diego, og var uteliggeren deres paa sofaen. (var saa kaldt av en eller annen grunn saa laa med lue og ullundertoy, saa ja, saa rart ut..)

Det var litt darlig timing med besoket ettersom de i San Diego har mid terms naa, men heldigvis hadde jeg ogsaa en venn fra da jeg bodde i USA som var i San Diego samtidig, saa var en del med han. Da fikk Tonje lese i fred stakkar. Saa forste dagen provde Tonje og jeg oss paa stranda, men etter en halvtime var vi enige om at det var for kaldt. Hun dro hjem og leste og jeg dro paa matbutikken. Saa deilig aa vaere tilbake i kjente omgivelser! Jeg smilte mens jeg gikk gjennom gatene, for dette var som aa vaere hjemme. Saa trygt og saa godt.
Tonje dro paa skolen og jeg hang med kompis. Paa kvelden ble jeg med han, Charles, og sostra hans ut. Det var en morsom kveld, men tror ikke det er vanlig aa dra ut med turbukse i California..

Neste morgen ble jeg med i forelsning for aa sjekke ut skolen og hilsa paa de andre indokerne. Var bare Hilde og Nina som dukket opp da, men veldig hyggelig med fler kjente ansikter!

Etter en time med heat tranfer var jeg ferdig og jeg og Andreas dro paa kjopesenteret hvor jeg motte igjen Ida, en venninne som bodde i samme omradet som meg da vi var her i 2.klasse vgs. Det var skikkelig goy aa mote henne igjen, og foltes riktig at hun skulle vaere her, for var jo USA og greier.

Jeg fikk vaere med paa sushi-friday paa kvelden og mott Kari og Hanne ogsa. Storartet selskap og mat! Pa kvelden dro vi til broren til Kari hvor jeg motte igjen hele guttegjengen som er her ogsa, og det var kjempekos! Saa utrolig goy aa se alle igjen her!
Vi hadde bonfire ved bayen og spiste smores. En veldig bra kveld

Neste dag provde jeg og Charles aa faa bytttet kameraet mitt som har gaatt i stykker uten storre hell, saa fortsatt uten kamera Et nytt sushimaltid for jeg motte Tonje hjemme og vi dro og spilte tennis. Motte Theo og Daniel pa banen tilfeldigvis saa da ble det double og mye moro! Gutta var noen nivaa over oss, men bortsett fra at Theo skjot meg i ryggen klarte vi oss ganske bra

Vi mottes hos jentene paa kvelden og jeg fikk sjekket ut leiligheten deres. Alle her har sikra seg rimelig bra leiligheter like ved stranda (guttefamilien har hus!) og det virker som alle stortrives. Veldig goy aa faa sett og opplevd litt av livet deres her.
Paa beachwood paa kvelden hvor vi motte Charles og dem ogsa. Morsom kveld!

Takk til alle San Diego folk, og saerlig Tonje og Andreas. Har vaert kjempegoy aa se dere igjen!
(eneste skuff var vaeret som bestemte seg for aa ikke vaere saa bra da jeg var der)

Da har jeg vært borte fra Merete i 3 døgn, og de verste abstinensene begynner å legge seg. Andreas er god å ha når savnet blir for stort.

Fettern min, Einar, og Andreas lekte velkomstkommitee da jeg ankom velkomsthallen på san francisco flyplass etter å ha sjarmert meg gjennom kontoret for de teitingene som ikke har fylt ut visa-søknad før de kommer til statene. Andreas hadde da ventet på meg i7 timer og vært våken i 30 pga tidsforskjell.
Einar er så A4 at han bor på en Husbåt. Jeg har sagt til folk at han har en sjøløve som selskapsdyr, men det viste seg at han isteden skyter på dem med paintballer. Båten var dødskul med to doer (med dosete dopapir og såpe! Det har jeg ikke sett på 5 uker) stort soldekk og den beste utsikten i byen.

Dagene i san fran har gått med til sightseeing, vin/sjokolade/olivenolje-smaking i Napa Valley, å leke fangene på fortet på alcatraz, cruise over golden gate og bay bridge (sistnevnte er faktisk mye finere) i en hvit snerten cabriolet, spise fiskesuppe av brødbolle og wheat thins på oppfordring fra Merete, og te-drikking i te-bar hos en crazy kineser som skrek "come in, drink tea and be sexy" til oss for å få oss  inn da vi gikk forbi. Hvem kunne vel sagt nei til det?
Men vi har ikke all verdens med tid i land of the free home of the brave, så i dag har vi hentet leiebilen vår og satt kursen mot yosemite nasjonalpark for å rusle i fjellene side om side med grizzleybjørner. Vi skulle egentlig ha den billigste, minste bilen deres, men de hadde ikke flere igjen da vi kom, så i skrivende stund racer vi avgårde i en sværing av en 7seter omtrent 7m over bakken. Planen er å skaffe oss et lass med venner i las Vegas som kan sitte på til san diego, for her er det danseplass!

Sendt fra min iPod

Jeg var litt skeptisk til a tilbringe 3 ekstra dager i Lima ettersom alt vi hadde hort var at det var farlig, stygt og skittent. Ingen anbefalte aa bli der lenge. Men siden jeg ikke hadde saa mye valg, var det bare aa sjekke ut hva Lima hadde aa by paa og det er jeg glad for at jeg fikk gjort!

Som sagt ble det skriving og lesing paa en hoyde ved stranda den forste dagen med tacomiddag og bordtennis med Jacob paa hostellet. Neste morgen dro vi ned igjen til stranda for aa sjekke mulighetene for paragliding, men for lite vind den dagen saa ikke mulig. Da bestemte vi oss for aa gaa til Barranco som er et omraade av Lima det anbefales aa sjekke ut. Vi sjekket kartet og saa ut som om det var mulig aa folge strandsonen bortover, men etter aa ha passert motorveien noen ganger og gaatt ved siden av litt vel trafikkerte veier var vi ganske sikre paa at dette ikke var den vanlige veien aa gaa akkurat.. Det gikk jo greit, men maa innromme at jeg var utenfor komforsonen i noen av de krysningene, men naa i etterkant kan man smile av det for, gikk jo bra! (og det var aldri saa farlig mamma og pappa)

Barranco var veldig stilig og vel verdt aa faa med seg. Masse smaa hus i mange forskjellige farger. Fin utsikt over havet og generelt veldig avslappet stemning. Denne delen av Lima er kjent som hippie-delen og baade husene og menneskene kunne bekrefte det. Et sted med sjel! Vi spiste lunsj her i en flott liten park, vandret litt rundt, men bestemte oss for aa ta taxi tilbake til Miraflores da vi skulle hjem. Ikke noe mer high way for oss..

Kvelden gikk med paa aa henge paa hostellet. Masse hyggelige folk. Ganske sent kom de to belgerne jeg og Hanne har mott paa utallige ganger paa randome steder ila turen. Denne gangen var det planlagt da, og veldig hyggelig!

Neste dag gikk jeg og Jacob igjen ned for aa sjekke paraglidingen. Fortsatt for lite vind. Jeg la meg i en fin park mens han dro paa kjopesenteret. Plutselig kom det en peruansk surfedude bort og spurte om jeg ville vaere med aa surfe. Jeg var ikke helt klar for det og hadde ikke tid, saa da bestemte han seg for aa sette seg ned og prove aa laere meg litt spansk i stedenfor. Det var faktisk ganske bra undervisning, saa hadde jeg hatt flere dager i Lima skulle jeg mott han mer og laert bade mer spansk og surfing, men men, not enough time.

Middag med belgerne og Jacob. Jeg provde cevitche som er den kjente retten her. Fisk som er "kokt" i sitronsyre. Dvs ikke varmet opp, men blitt behandlet av syra i sitronen. Fisken er dermed nesten raa. Det var veldig godt, men ogsaa ufattelig sterkt! Jeg har aldri spist en hel rett for som har vaert saa sterk og det svei baade paa tunga og leppene. Klarte ikke helt aa bestemme meg om det var verdt det, men spiste opp retten, og likte det, men drakk en del brus etterpaa..

Paa kvelden dro Jacob videre og vi andre dro ut paa en lokal bar hvor det var live-latinband. Uvant aa bevege seg til de rytmene, men fikk det greit til, men da de gikk over til amerikansk musikk senere, var jeg klar for det.

Neste morgen bar det til flyplassen, og saa var Lima unnagjort. En by med altfor darlig rykte. Baade Miraflores og Barranco var steder jeg virkelig likte og som hadde mer saerpreg enn andre byer vi har vaert i. Saa ja, Lima var allright!

Vi fikk en kveld og saa en dag i Lima for Hanne dro avgaarde til San Fransisco. Den forste kvelden ble vi underholdt av to briter. Vi fikk ogsaa med oss briten Jacob fra Huacachina som er vennen min i Lima naa som Hanne har dratt.
Lordagen brukte vi til aa utforske Lima downtown. Vi hadde et elendig kart fra hostellet, og etter 20 min gange fra Miraflores spurte vi noen om avstanden til downtown. Viste seg aa vaere 38 blocks. Vi fiksa oss taxi.
Det ble litt tilfeldig sightseeing i Lima for kartet var daarlig, men fikk smakt ceviche til lunsj (raa fisk som er "cooked" av syren i sitronsaft) Det falt i smak.
Etterpaa fikk Jacob oss med paa aa vare skikkelige turister og vi dro paa omvisning i San Fransisco kirka og katakombene. Ble brukt som gravplass i gamle dager. Sykt mye skjelettrester! Faktisk ganske fasinerende aa se! Det var verdt aa vaere skikkelig turister for det der! Dessuten var det rart aa se hvordan de i Peru ikke har noe i mot aa male nye bilder i taket paa en 600 aar gammel kirke. Tror ikke det hadde vaert saa populaert i Norge..

Middag i chinatown, og saa kveldens hoydepunkt: Lys og vannshow i en park i sentrum. Var saa vakkert! 5-6 ulike fontener med fine lys, egen musikk som akkompagnerte (stavefeil maa vaere lov..) vannets bevegelse. Vanskelig aa forklare, men et desidert hoydepunkt! Det yra med brudepar rundt om, for dette var en park full av stemning. Vi ble bergtatt.

Sondag morgen ble en smule stressende da man i Sor-Amerika tydeligvis skal vaere paa flyplassen 3, og ikke 2 timer for for internasjonale flyvninger. Vi rakk jordbar, youghurt og banan til frokost, men saa mattte Hanne lope. Tarer i oynene mine. Ikke saa goy aa bli forlatt i Lima, spesielt ikke naar man er saa vandt med aa vaere to, men det er nok liltt sunt aa reise litt alene ogsaa. Jeg brukte dagen nede ved stranda og tok livet med ro. Spilte pingpong med Jacob paa kvelden og spiste oliven og avokado til lunsj (ting jeg har hatt lyst paa som Hanne ikke er saa glad i. Ja, vi oppforer oss litt som et gammelt ektepar, men er veldig koselig)

Paa tirsdag morgen ankom vi dette flotte stedet. En ekte oase midt ute i orkenen.
Vi var ute og sandboarda den forste ettermiddagen. Dvs snowboarding paa sand. Det var litt skummelt, men ogsa veldig goy. Jeg foretrakk likevel a legge meg ned og kjore paa magen. Da kunne man ha hoyere fart med lavere puls.
Selve turen rundt i orkenen var ogsa en bra opplevelse. Buggietouren var som en berg og dalbane og landskapet rundt var som hentet fra en Windows background selection. Helt ubeskrivelig tort, men saa stilig!! Vi var amazed!

Etter en dusj hvor vi fikk skyldt av oss kilo med sand ble dte middag med folk fra hostellet og saa en liten tur for aa stilne dansetrangen paa byens eneste nattklubb. La henholdsvis ved siden av "the Pub". Det bor tross alt rundt 200 (tror ikke helt paa tallet. 20 is more like it) mennesker i denne byen.

Neste morgen tilbod egenkomponert frokost i bikini ved siden av den flotte oasen. Vannet er ikke akkurat klart blatt, men likevel veldig vakkert!
Slapp dag med fokus paa hvile og nytelse. Vi motte plutselig igjen et belgisk par vi stoter paa titt og ofte. Hyggelig!
Paa kvelden var det tid for "vinsmaking". Gasetegnene er der med hensikt, for vi ble ikke akkurat noen vinkjennere etter denne touren, men vi fikk en stor dose kultur og opplevelse. Var paa en gammel skitten vingaard, med dansegulv og fargalys imellom en salig blanding av overpynta peruanere, vintonner, inntorka dyr, hodeskaller, vaapen, bilder osv. Veldig rart, og mystisk sted. Stilig opplevelse!

De fleste sa vi kun trengte en ettermiddag i Huacachina. Vi falt for byen og ble i 3 dager. EN dag mer enn planlagt tom. var saa deilig og rolig der. Torsdagen tok vi oss en liten tur inn til Ica, men Hanne var klar for aa dra tilbake etter 10 minutter. All tutingen falt IKKE i smak! Dessuten var byen skitten, hoylydt og ikke vandt med turister. Vi ble ikke saa veldig lenge men fikk servert DEILIG fruktsalat til lunsj og kjorte 3-hjul-bil tilbake. Tregt, men verdt aa prove.

Fredag morgen dro vi tidlig avgarde til Isla Ballestas. Det er kjent som den fattige manns Galapagos. Jeg var ikke overveldet, men forsavidt kult a se fugler i tusenvis, dvs pelikaner, pingviner, andre arter, seler og en krabbe. Fin battur ogsa forsavidt.

Bussturen til Lima var veldig lokal. Local transportation har blitt et begrep med ny mening for oss, og det brukes en del. Trangt, svett, korte seter osv, men billig og fikk oss dit vi skulle.

Bor midt i Miraflores i Lima. Kjent som den trygge og pene delen av byen og det var vi veldige klare for etter forrige Lima-opplevelse.

Morgenen etter vi kom hjem fra Machu Picchu, bestemte vi oss for aa sjekke ut av hostellet vaart og dra videre til Arequipa den kvelen med buss for aa rekke alt vi ville faa med oss. Det endte med at vi brukte en del tid paa pakking og skittentoysortering, for aa saa aa finne ut at vi ikke rakk aa faa vaska klaerne vaare for vi dro. Litt kjipt, for klaerne er liksom greie aa bruke helt til man maa dra dem opp fra skittentoyet igjen. Da husker du hvor ekkel og skitten den egentlig er..

Dagen i Cusco gikk til massasje. Dama mi var svaert lite fornoyd med myggstikkene mine, noe som er svaert forstaelig ettersom halvparten av dem har blitt gule, sma blemmer. Ikke sarlig delikat. Hun spurte ogsa pent om jeg ikke ville ha pedikyr. Jeg tok hintet, men takket nei.
Vi spiste ogsa herlig juice til lunsj, og ble saa glade i stedet at vi tok middagen der ogsaa, med iren og engelskmannen vaar. Jeg og Hanne hadde sett oss ut Max burgeren. Den saa ikke saa stor ut pa bildet, saa slo til med en til hver. Det viste seg imidlertidig at burgeren var like stor i omkrets som en isbergsalat, og vi dro derfra med en stor klump i magen og var over kanten til overmette..

Ny busstur pa kvelden til Arequipa. Litt mye humper paa veien, og ikke saa mye sovn paa Hanne. Jeg var for sliten til aa merke noe.

Fremme i Arequipa skulle vi bli hentet av hostellet vart. Det var samme kjede som vi bodde paa i Cusco, og vi er litt lei kaos etter bussturer, saa tenkte det var en fin losning. De booket alt for oss, sa det var okey, og 12 timer senere satt vi I Arequipa alene pa busstasjonen uten noe pick-up. Vi ventet i 40 min, men der gikk grensa, og siden vi ikke hadde noe adresse til hostellet, tok en taxi inn til sentrum, og han anbefalte et sted for oss. Hanne gikk inn og inspiserte og vi takket ja. Vi fikk frokost og rom med en gang, sa veldig deilig. En liten lur etter bussturen passet bra. (og vi sendte mail til det andre hostellet, men fikk aldri noe svar. Vi liker ikke "the point" lengre..)

Arequipa var fint, og det var det (og ikke nok for Hanne). Var ikke saa mye aa gjore, og etter aa ha forhort oss om tur til Colca Canyon ble vi enige om a droppe det ettersom det stort sett innebaerte mange timer paa buss, for aa ta noen bilder av det store hullet i bakken. SIkkert fint og alt det der, men vi har liksom kjort nok buss til at 10 timer er mye for et bilde..

Vi fikk vasket klaer da. Her er det gjerne kombinert med reiseagentkontorene. Vi gikk inn paa det forste stedet, og der satt plutselig det franske paret vi hadde gatt til MP med! Veldig hyggelig! Saa paa kvelden ble det middag og en drink med dem etterpa. Veldig hyggelig!

Dagen etter gjorde vi heller ikke stort. Vandret litt rundt, bestilte nye bussbilletter til Ica og spiste digg hjemmelaget chicken and curry og fruktsalat pa juicebar. Vi folte vi matte komme oss ut av hostellet ettersom vi egentlig hadde sjekket ut..

Bussturen til Ica var med cama seter! Og cama is the thing!! Setet kunne dyttes nesten helt bakover, liten middag for vi la oss, film med engelsk tekst, og generelt mye komfort. Vi folte os godt tatt vare paa, og selvom vi var en smule bekymret for aa ikke komme oss av i Ica (ingen visste akkurat tid, og det sto Nasca paa billetten vare) saa ordnet selv det seg. Dvs jeg lop av klokken halv 6 da vi var i Nasca, helt sikker paa at vi hadde kjort for langt. Note to our selves: Sjekk kartet for du setter deg paa bussen! Ica var 2 timer etter Nasca.. Men vi kom oss dit!

Taxi var null stress. Vi ble kjort inn til denne oasen kalt Hucachina. Det er kjempe vakkert her og etter litt sovn er vi klare for a nyte skjonnheten. Taxisjaforen tok oss forsavidt til feil hostell forst, men slike ting er vi blitt saa vandt med, saa istedenfor aa stresse med det, lo vi litt og kom oss til det egentlige hostellet vart. Man blir losningsorientert av aa backpacke!

Vi hadde egentlig bestemt oss for a ga en rute kalt Salkentay opp til Machu Picchu; en 5 dagers hardbarka hikingrute over (eller rundt, vi er fortsatt ikke helt sikre) Salkentay, et 6200m hoyt fjell. Etter et par dager med kraftig hoydesyke, og en forkjolelse som fortsatt ikke har sluppet taket etter surfing i Spania, bestemte vi oss for a ta en noe lettere rute, pa 4 dager og netter pa hostell for ikke a gi enda bedre vekstvilkar for bakteriene. Og takk og lov for det!!

Forste dagen ble vi hentet kl 7.30 pa hostellet og ble shippet avgarde i buss til 4200moh med resten av gruppen var bestaende av en brite og en ire vi hadde fatt med oss fra hostellet vart, samt et fransk kjarestepar og 3 argentinske jenter. Her fikk vi sykler (og hjelm!) og beskjed om a sette igang. Det var bitende kaldt der oppe, sa godt pakket inn i alle klarne vare og buffen godt dratt oppover orene satte vi avgarde. Veiene var svingete til tusen, men det foltes aldri ekkelt, ettersom bilene tuter for hver eneste sving (tro meg, det er mange av dem!) for a signalisere at de kommer. en smule slitsomt i lengden, men definitivt effektfullt. Flere steder rant deler av elva over veien, sa akkurat idet buksa hadde rukket a torke ble den vat pa nytt. Et sted ble guiden var utalmodig og vi syklet offroad for a slippe alle veiene. "Bare se rett fram og ikke brems" var beskjeden, og det funket fint, selv om vi var litt ekstra klamme i hendene da vi kom ut pa veien igjen.

Pa 2200moh, 2 timer senere, ble vi plukket opp av bussen var for a kjores til hostellet. Vi ble imidlertid staende i droye 45 min a vente pa at et jord-ras skulle skuffes ut av veien for vi kunne komme oss helt fram.

Pa ettermiddagen hadde hele gruppen var signet opp for rafting pa Wilkamayo-elven, en elv som krysser hele Sor-Amerika pa tvers og er ventet a bli den neste Amazonas-elven. Etter sikkerhetskurs med noye utbrodering om alt som kunne ga galt, fikk jeg kalde fotter (bade bokstavlig og ikke-bokstavlig), men med trostende ord fra Merete satte vi utfor strykene. Det var helt vannvittig goy!! Guiden var var raflink, og tok oss med ut i de verste white-washene. Sarlig var han glad i a surfe pa elva, dvs a ga motstroms. Stakkars Kevin og Richard (briten og iren var) som satt foran og fikk hele bolgen i ansiktet og svelget halve fiskebestanden i elva, men sykt goy for oss andre! Etter to timer med bodysurfing, hay left- , hay right- og attack-kommandoer var rafting-sessionen over. Dette skal gjores igjen! Definitivt!

Pa kvelden spiste vi middag (frittganede hons i curry med potet og ris - overraskende bra mat) og dro ut pa verdens mest lokale peru-bar med stubber som stoler og fillerye-tepper som duk for a fa en gratis rafting-drink. Det franske paret er helt fantastisk, verdens peneste par og sa down-to-earth og ikke-franske at vi ble helt forelsket i dem. Men, discokula i taket til tross ble det en tidlig kveld, vi ville vare uthvilte til den o store hiking-dagen, dag nr 2.

Den begynte rett opp! Opp et fjell!! Det var sa mye opp og sa tungt at den stakkars briten var kastet opp. Jeg priste meg lykkelig for at jeg ikke var i darligst form, sa jeg kunne fa ekstra-vente-pauser mens de andre tok oss igjen. Merete derimot, overnaturlige superwoman Merete, syntes det var tungt men gikk helt ok (Mer om superkrefter kommer senere). Pa veien viste guiden var oss banan- og mango-trar, ga oss nyplukket papaya og coca-leafs. Coca-leafs er kjempebra mot hoydesyke, og Merete har foret meg med coca-te helt siden vi kom til Cusco. i ettertid har vi hort at disse bladene er hovedingrediensen i kokain og at man pa ingen mate ma prove a ta med seg bladene utenfor sor-amerika. Jaja, jeg har ikke akkurat folt den store kokain-rusen, og kunne gjerne hatt litt mer energi oppover fjellsiden denne dagen.

Etter 9 timers gange (dog med innlagte pauser), kom vi til en varm kilde. Vi kastet oss uti som et resultat av kombinasjonen "sykt slitne" og "vannvittig mye sandfluer". Sandfluer er det store problemet pa denne turen og vi har fortsatt svartedauen-utseende bein etter a ha blitt spist opp, tross heavy bruk av myggspray med 50% DET. Den varme kilden var fantastisk!! Vi hadde bestemt oss for a ta taxi de siste 40 min for a rekke a kose oss ordentlig i det varme vannet, i tillegg til at argentina og Richard ikke var i stand til a ga sa fryktelig mange meter til. Da taxien derimot skulle komme var det ingen taxi a se, og etter a ha ventet i en snau time bestemte vi oss for a ga likevel, tross bekmork natt, og da mener jeg bekmork!! heldigvis hadde vi med lykter. Min hodelykt kom til unnsetning, eneste problemet var at disse fantastiske innsektene trekkes mot lyset og samlet seg sann ca 10 cm foran ansiktet mitt der jeg gikk og pustet og peste. Det anbefales ikke..!

Dag 3 var nok en hikingdag. Da Filipe ledet oss opp en sti opp nok en fjellside kjente jeg angsten komme krypende. Larene mine hadde ikke klart en dag til! Vi hadde allerede mistet Argentina (som ga oss ekstra-hvile-pauser), da en av dem var blitt totalt spist opp av fluene og hadde hovnet opp fulstendig, hun sa ut som en ballong! Hun ble foret med steroider for a fa bort smertene og hevelsene og ble kjort med taxi og tog hele veien. Heldigvis varte det vare 20 min, sa kom vi opp pa flat grusvei og kunne ga som tilnarmet normale mennesker langs elva. Etter a ha gatt et par timer stoppet vi og badet. Det var sykt kaldt, men etter a ha gatt i stekende sol var det forfriskende deilig!

TIl lunch bestilte vi hamburger, og fikk et kyllingliknende panert kjottstykke, pommes frittes og ris. Sor-Amrika i et notteskall..! Det siste stykket gikk fint a ga, og for vi visste ordet av det var vi i Aguas Calientes, turistby nr 1 og steder alle ma innom for man bestiger selveste Machu Picchu. Vi ble innlosjert pa dobbeltrom, med eget bad og varmt vann i dusjen (det er ikke en selvfolge pa dette kontinentet, og i alle fall ikke pa denne turen! vi priste hotellet lykkelig over a endelig fa dusjet.) og tatt med ut pa fancy restaurant. Det viste seg at Richard hadde baret med seg en vinflakse hele turen (ikke rart han syntes det var ekstra tungt i bakkene), som vi delte, for vi gikk og la oss; klare til a sta opp kl 03.50 for a rekke opp til Machu Picchu for bussene. Det er nemlig det store malet, for bare 400 personer far bestige Wayna Picchu - utkikksposten over Machu Picchu - hver dag, og nar bussene begynner a komme gar billettene pa 1 2 3.

Halvveis i sovne gikk vi til broa som skulle ta oss over til Machu Picchu-land. Den apner ikke for kl 5, og bussene begynner a ga 5.30, sa vi hadde i underkant av en time pa a klatre 400m, mens bussene kjorer slasom-veien opp. Det hores kanskje overkommelig ut, men husk at dette er rett opp! pa inka-trapper... Da portene apnet kastet de omlag 60 fotturistene seg avgarde oppover trappene, men folk falt fort fra. Jeg kan faktisk ikke klare a beskrive hvor tungt det var. Plutselig skjonte jeg hvordan Richard hadde klart a kaste opp to dager for, for shiiit som man presser seg. Sarlig nar man horer bussene brumme i bakkene rundt oss. Superwoman Merete derimot, hun syntes ikke det var sa kjempetungt hun. "Hanne, vil du kanskje jeg skal ta vannet ditt?" - jeg tror jeg aldri har blitt sa glad for a hore noe som helst for i hele mitt liv. Mens bade jeg og henne sende en vennlig takk til hennes kjare foreldre som dro henne med ut pa langrennstrening som visstnok i stor grad gar ut pa trappe-trening (jeg skal aldri begynne pa langrenn..!) karret vi oss oppover. VI skalv og vi peste, og jeg hostet slim til tusen (takk igjen for at vi ikke gikk Salkentay!), men omsider sa vi en bil i det fjerne og plustelig var vi pa toppen. Og blant de 30 forste!! Franskmannen var derimot, ble nr 3! Wayna Picchu here we come!!

Machu Picchu var overveldende! Hvordan man har klart a bygge en tilsynelatende flat by i en fjellskraning var facinerende. Overalt kunne vi finne igjen symbolikken med pumaen (voker av denne verden), kondoren (vokter av gudeverden) og slangen (vokter av underverden); bade i templer og i uthugde stener rundt om i byen. Infrastrukturen var ogsa imponerende; hvordan de allerede i 1430 da Machu Picchu ble bygget tenkte man pa hvordan man skal bli kvitt avlopsvann, eller finne ut hvilken dag det var vha kalender-steiner.

Selveste kronen pa Machu Picchu-turen var var turen til Wayna Picchu. Sarlig fordi nok en gang matte det klatres. 200m rett opp er ikke til a spoke med, sarlig ikke nar man nettopp har klatret 400m opp for a rekke a fa klatre de siste 200 m. Trappene her var enda verre enn opp til Machu. Det siste guiden var sa for vi dro var at vi matte vare forsiktige, for folk har dodd i forsok pa a bestige fjellet. Og det skjonte vi da vi var der! Trappene var mer sprekker i fjellet, og takk og lov for tauene som hang rundt omkring sa man kunne klare a klatre/karre seg opp. Men da vi endelig var kommet til toppen var alt glemt, utsikten over Machu Picchu var fantastisk! Machu er faktisk bygget som en kondor nar man ser den ovenfra, pa samme mate som Cusco en gang i tiden (for den ble for turistifisert og alle ville bo i byen) var bygget som en puma.

Vi spiste lunch tilbake i Machu, og det var flere som var sultne. Lamaer gar fritt rundt i byen, og vi hadde lenge provd a fa til et bra bilde med en lama uten a lykkes nevneverdig. Det viste seg derimot at de var glade i bananer, og da merete la fra seg sin, sa en lama sitt snitt og kastet seg over bade bananen og merete. Banan og lamasikkel ble spredd overalt, i haret til den Ann-Sophie (fransk) og over hele merete. Og vi fikk endelig tatt bilder

Med verkende fotter og engstelse for oppblussing av beinhinnebetennelse og forkjolelse, samt uten meretes superkrefter, tok jeg bussen ned igjen sammen med Kevin, mens Merete ble igjen pa Machu for a ta flere bilder. Disse to timene er faktisk det lengste vi har vart fra hverandre siden vi dro pa tur. Vi vet ikke helt om det er en bra eller darlig ting, men det er i alle fall flaks at vi trives sammen!

Etter mye togbillettsurr - Filipe sa de skulle ligge pa hotellet, men pa hotellet sa de at de var pa restaurant 1 og pa restaurant 1 sa de at de var pa restaruant 2 som igjen sa de var pa hotellet, noe de faktisk var, men der var bare 3 billetter, Richard hadde ikke fatt noen billett, sa vi ringte FIdel som ringte Filipe som bestilte billett og sendte billetten til restaruant 2 der vi hadde bestemt oss for a spise uansett, og ting til slutt loste seg - tok vi toget til Olentaytambo og ble plukket opp med buss (av en mann med en lapp med navnet Hanno Suindrone pa, jeg er fortsatt ikke helt sikker pa om det faktisk var meg..!) og kjort tilbake til Cusco. Endelig endelig endelig kunne vi sove!! Dette har vart som med bussturen, jeg er sykt gald jeg har gjort det, absolutt, men jeg gjor det aldri igjen!

Det ble mye farting rundt til forskjellige reisebyraer for vi endte opp med aa booke jugle tripen vaar gjennom at annet hostell, og under denne prosessen ble vi mer eller mindre overfalt av denne gamle peruaneren med bart og munndiare. Han skulle fikse hele jungle tripen, med alt inkludert, "no problemo, no problemo", og det skremte oss litt, saa droppet det, men en guidet ridetur fikk han oss med paa. Vi fikk med oss engelskmannen Richard fra hostellet paa turen, saa vi tre og guiden satte avgaarde mandag morgen.
Vi tok lokal taxi opp i hoyden mellom alle eukalyptustrarne og ikke for var vi ute av taxien, matte mannen vaar ha seg en pause og cola.

Hestene var sma, men veldig fine og sote. Hanne forelsket seg helt i den halvgrae, og de knyttet raskt band. Vi fikk navnene paa hestene ogsa, men no way at vi klarte a huske alle de spanske lydene lenge nok til at de satte seg i langtidshukommelsen.
Vi ble plassert pa hestene, og hjelmene Hanne ettertrykkelig hadde spurt etter 14 ganger dager for da vi booket, og som var "no problemo" var ikke aa se. Puh, for at vi ikke booket jungle trip der! Der var jo alt no problemo..

Vi re noen hundre meter innover, gikk av og saa paa noen gamle ruiner av et tempel. Forsavidt goy aa se restene av offerbordene og uthoggingene av kondorer, puma og slanger, ettersom det var de tre viktigste dyrene for inkaene. Men de 15 10 hoydemterene til toppen av pyramiden var heavy! Denne altituden altsa. Ikke vandt med den!

på ridetur i fjellene rundt Cusco

Etterpaa ble det litt mer ridning, og litt mer guiding for vi ble fortalt at turen var over og vi kunne gaa ned til sentrum igjen. Richard var nok like fornoyde med den losningen for han trivdes ikke optimalt pa hesten, og det forsavidt greit a bli forlatt av guiden vaar da, for ora var svette nok.

Vi fikk med oss murene, Sacshy wamen (fritt stavet, vi kalte det bare sexy mama) pa vei ned, og vaeret var digg, sa slett ikke vesret. En liten hvil pa en benk i sentrum for vi dro tilbake til hostellet.

Richard og iren Kevin bestemte seg for a gjore Machu Picchu sammen oss paa den sammen jungle tripen, og vi ble ganske paffe, da det viste seg at mannen jeg og hanne hadde bestilt fra hadde kontor i samme rom som mr. bart-med-munndiare! Vi visste ikke helt hva vi skulle si, men prisen var bedre, og heldigvis var han faktiks ikke der, saa gikk greit, men hadde vi faktisk bestilt "no promelmo"-turen bare gjennom en annen person for en bedre pris? Komisk!

Paa kvelden ble det middag med Richard og Kevin. Alpakka stod paa menyen og det var svaert godt! Jeg var veldig misfornoyd med det vonde sparkling water jeg fikk, men matte le da Hanne minte meg paa at pillene vi tar for hoydesyke gjor at alt carbonated smaker flatt. Det var det kanskje ikke gammel cola jeg hadde drukket for paa dagen heller...?

Saa var det leggetid. Neste morgen skulle jungle tripen begynne, og den ville man vaere uthvilt til!

Hanne var forstemann ute av senga. Hun folte seg darlig og trengte noe aa gjore. Jeg klarte dessverre ikke aa gi mye mer en sma lyder ettersom hodet mitt hamret. Hanne kastet opp, la seg igjen, og to timer senere var det min tur a staa opp. Denne gangen gryntet Hanne. Jeg ble bedre etterhvert som jeg fikk i meg litt mat og vann, og Hanne folte seg ogsa mye bedre etter 2 og en halv time mer sovn. Begge har fortsatt litt vondt i hodet, men det gaar bedre med oss.

Vi tok oss en liten tur rundt i denne minibyen og sjekket ut diverse reiseoppratorer for aa booke tur til Machhu Picchu. Etter aa ha hort med folk pa hostellet og sant har vi bestemt oss for en jungle tur som inkulderer sykling, rafting, hot springs med mer. Litt hiking og daa sa nok bli bra. Vi starter denne turen paa tirsdag. Kroppene vaare er ikke klare for noe mer enn guidet horseback riding imorgen, med en litt slitsom guide, men skal likeel bli bra. Vi gikk en liten tur (vi snakker maks 700 meter) istad til et annet hostel, det skal sies at bakken var bratt, men aa matte stoppe underveis, og likevel komme opp heseblesende og andpustne. Litt uvant. Hanne er tross alt dronningen over sykkelheisbakken, men det hjelper ikke her..

Ellers har vi fatt oss en times full kroppsmassasje idag til den nette prisen av 40 kroner per pers. Det kan vi bli vandt med.

Hotellivet er fortsatt herlig og veldig goy aa mote saa mange hyggelige folk fra andre land. Her i Cusco har vi ogsa mott de forste norske pa turen. Artig!

Vi liker oss godt i Cusco!

I skrivende stund sitter vi 3400 moh og skuer utover Inka-byen Cusco (dog litt hoydesyke, men det horer med). Men det har ikke var en walk in the park a komme seg hit skal vites!

flybillettene fra Buenos Aires til LIma ble rett og slett for dyre, og eplekjekke som vi var tenkte vi at hva er vel bedre enn a kjore local transportation. 71,5 timer skulle turen ta, og vi var ved fatt mot. Vi hadde jo en spanskparlor vi skulle lare utenat, og ta igjen masse tapt sovn, og se litt mer av kontinentet enn bare storbyene og det man klarer a se fra 7000 fts hoyde fra et flyvindu.

Turen fikk en knallstart da det var manifestasìon i gatene I BA, og taxien brukte litt for lang tid, bade i forhold til budsjettet vart, og i forhold til hvor mye tid vi burde ha pa busstasjonen. heldigheldigheldigvis hadde jeg klaget til Australierne vare om at vi ikke hadde penger til a kjope brod, og at ingen ville ta kortene vare, sa sote som de var ga de oss 10 pesos sa vi ikke skulle sulte. 10ern ble splittet allerede na. Pa busstasjonen skulle Merete, klok som hun er, bare sjekke for sikkerhetens skyld at alt var ok med billettene vare. Det endte med at hun lop busstasjonen rundt for a printe billettene (det holder visst ikke med referansenr nei), etter a ha kranglet med en utrlig lite hyggelig spansktalende (og bare bare det) dame som ikke skjonte hvor dum Merete kunne vare som ikke skjonte hva hun sa da hun momlet avgarde pa spansken sin. hesblesende og svett kom hun lopende for a hente de siste brod-penge-slantene vare for a fa lane en printer. heldigvis er hun utstyrt med en sjarm som kan lure de fleste, for vi vet fortsatt ikke om vi egentlig fikk betalt nok...

Pa bussen fikk vi et lite kultursjokk. Ikke nok med at vi var de eeeneste hvite der, ingen - og da mener jeg ingen - kunne ett eneste ord engelsk! vi ble stemplet som gringas'ene (turister) fra forste sekund. Det viste seg ogsa at peruianere (hvordan sier man dette?! innspill mottas med takk for vi er blanke!), er ca et hode lavere enn oss, og setene er dimensjonert deretter. Merete var akkurat de 5 uheldige cm for hoy og fikk hodeputene inn i skulderne og ble sittende som en mane/banan hele bussturen.

A ikke kunne spansk er virkelig ikke enkelt, dette har vi lart pa den harde maten. Da vi stoppet i Mendoza, byttet buss og ikke visste om bagasjen var hadde kommet med var panikken total. omsider fant vi en spanjol som kunne pittepittelite (un pocito som man sier her) engelsk, og vi knuget han til vare bryst. Uten han hadde vi vart ute a kjore!! han ble var store reddende skytsengel og vi er evig evig takknemlige for at han satt pa den bussen. Det viste seg forresten at vi ventet pa en annen buss som skulle komme med mer av bagasjen var, ingenting a engste seg for.

fra Mendoza vest i Argentina, dro vi over grensen til Chile. Takk Gud for Shengen og EU, for 2 timer pa grensekontroll, nazi-sjekk av bagasje for a forsikre seg om at vi ikke hadde med frukt og gronnsaker, melkeprodukter, kjottprodukter, dyreprodukter eller fro (en mann ble fratatt koppen sin som var laget av en kufot..), var vel i overkant. Vi fikk panikk da vi ikke fant smoreosten vi forst hadde tenkt a smugle inn, men som vi ville kaste etter a ha fatt kalde fotter, men ikke kunne finne den. Det viste seg at den var blitt liggende i bussen. Jeei for smoreost!! for det var et annet problem. VI trodde vi skulle fa mat pa bussen, det hadde kaia fatt da hu nbetalte 390 pesos for en 20 timers tur til Salta. At det ikke ringte noen bjeller da vi betalte 400 pesos for en 72 timers tur tar vi fullt og helt pa var kappe. Men... heldigvis er bade jeg og Merete av det samlende folkeslaget, og vi hadde hamstret med oss mat vi kunne kose oss med i tiden mellom maltidene vi trodde vi skulle fa. Vi levde pa 3 brodskiver, 4 pakker kjeks og en del frukt (for den ble tatt fra oss inn til Chile) i tre dager.

på grensa i Chile

Chile var unlike anything ive seen before. orken orken orken, store grand canyons i bakken, orkenfjell og orkendaler med en liten stripe gront helt nede i elvesokket. om bussen hadde motorstoppet der ute hadde vi vart ute a kjore, bosktavelig talt. heldigvis slapp vi a oppleve det ogsa..

Etter 75 timer i hermetikkboksen var (vi stoppet vel 6 ganger for a fa strukket pa beina og kjope mat med penger vi ikke hadde i cash, men som et fint tall pa nettbanken var det t ydeligvis ikke gar an a bruke pa dette kontinentet. Nok en gang ble Emilio redningen var), kom vi fram til Lima. Busstasjonen der var - og da legger jeg godviljen til - en lagerplass. Totalt morkt, ingen sivilisasjon, ingenting. Na var vi faktisk skikkelig redde! Men Emilio ordnet oss taxi og ble med oss et stykke. Taxisjaforen var provde konstant a fa oss til a bytte hostell, han sa det var farlig og dyrt a bo der vi skulle bo (men vi hadde betalt 5 dollar, sa dyrt var vi ikke helt enige i), og vi er saaa glade vi ikke stolte pa han. hostellet var fantastisk!!! ENdelig kunne vi slippe skulderne ned!

Tatt i betraktning alle disse historene, ma jeg fa legge til at jeg er glad vi dro pa bussturen. Det er ikke mange som kan si de har krysset sor-amerika i buss! og mer local enn dette skal man lete lenge etter! og sa mye kult vi har sett! sa vanvittig anderledes dette kontinentet er! jeg liker meg her!! MEN, for jeg skal tilbake SKAL jeg lare spansk!

det var en del mil å kjøre...

hoi, dette ble en lang bloggpost..!

og jeg er ikke ferdig enna! i dag tok vi flyet fra Lima til Cusco, som sagt 3400 moh, altsa 1000 m hovere enn galdhopiggen... alt over 2500 m kan man visst bli hoydesyk av, og tro meg, det ble jeg!! det verste av alt var at for a ta hoydesyketabletter ma man spise rett for sa de ikke skal bli sa harde for magen, men jeg bare kastet opp alt jeg spiste, sa jeg fikk aldri tatt de pillene. men na er jeg mye bedre, takk kjare coca cola company!! vi har fatt beskjed om a drikke coca leafs tea for a holde syken i sjakk. Det er litt som gronn te, masse blader og hei og ha. helt alreit egentlig, men jeg begynner a bli litt lei.

Men vi har nok en god historie. Da vi kom pa hostellet matte vi vise pass og immigration card for a fa booke oss inn. Men hvor var det blitt av mappen med kortene i??? den var bare ikke der!! Vi kom til den konklusjonen at vi matte ha mistet den ut av sekken til merete da vi spiste pa flyet, og slitne som vi var hadde ingen sjekket under setene da vi dro (noe vi egentlig alltid gjor! virkelig alltid!!). heldigvis var damen pa hostellet kjempesot, hun ringte Taca, og heldigvis hadde de funnet den og lagt den igjen i Cusco, og heldigheldigvis skjedde dette i den minste byen vi besoker pa denne turen, og taxituren til flyplassen tok 20 min og kostet 4 seols en vei (dvs 8 kr). Sa heldigheldigvis loste deg seg. hell i uhell er det ikke det det heter? A miste de kortene er dods-case nar man skal ut av landet igjen, sa heldigvis for oss trengte vi a vise dem akkurat her, sa vi oppdaget det sapass fort. heldigvis..!

det var alt for denne gang. na er det pa tide a sove av seg siste rest av hoydesykdom. kids dont try this at home!!